Hvordan styre stress og belastning for utøveren?
Dette er en serie på flere innlegg, om skader og hvordan unngå dette.
- Les første her – Hvor lang tid tar en skade?
- Les tredje her – Hvordan sove for bedre prestasjon og skadeforebygging
- Les fjerde her – Hvordan trene for å forebygge skader?
Skader er generelt sett det største hindret vårt i vår utvikling og evne til å prestere. Forebygging av skader ved hjelp av kartlegging og tilrettelegging av trening, søvn, hvile, kosthold og belastningsstyring kan være skille mellom 1 år med optimal trening og utvikling, og 1 år med opptrening, motivasjonsknekk og kanskje tidlig karriereslutt.
I en serie på flere innlegg vil det belyses hvor lang tid forskjellige skader tar og hva vi kan gjøre for å forebygge dette.
Andre innlegg er ment som en pekepinn på hvordan styre og kontrollere belastning og stress for å unngå skader/sykdom.
Overvåking av idrettsutøvere har blitt et viktig område innen idrettsvitenskap, ikke bare fordi det er målet for trenere og trenere å gi idrettsutøvere den beste pleien og støtten, men det er også viktig å beskytte idrettsutøvere så mye som mulig mot skade eller uønsket konsekvenser av trening.
Tid borte fra trening eller konkurranse på grunn av sykdom eller skade kan gi store konsekvenser, inkludert rehabiliteringskostnader eller ugunstige sosiale, psykologiske og økonomiske konsekvenser.
For idrettsutøvere er balansen mellom stress og restitusjon avgjørende for å forbedre sportsytelsen.
På den ene siden kreves tilstrekkelig fysisk stress i form av treningsbelastning som gir tretthet som resulterer i tilpasning av de forskjellige kroppslige systemene. På den annen side er restitusjon fra treningstress også viktig hvis tretthet skal overvinnes, tilpasning optimaliseres og påfølgende ytelsesforbedring realiseres. Fordi trening, og derfor tilpasning, og påfølgende ytelse vil bli kompromittert hvis denne balansen ikke opprettholdes, er overvåking av stress og restitusjon hos idrettsutøvere viktig.
I tillegg til treningsbelastning, møter eliteidrettsutøvere vanligvis stress fra andre kilder som sosiale, arbeidsrelaterte, livsstils- og utøver-trener-forhold.
For den unge idrettsutøver
Unge idrettsutøvere opplever det høyeste stresset når de presterer dårlig, gjør feil og når de opplever press fra foreldre, trenere og lagkamerater. Idrettsutøvere som også er involvert i universitetsstudier er veldig utsatt for studierelaterte stressfaktorer som kurskrav, studie / livsbalanse og økonomisk belastning.
Den totale forekomsten av skade og sykdom for nye studenter vil i løpet av de to første semester registrerte 14 skader per 1000 treningstimer.
Når stress (psykologisk, akademisk, trening eller prestasjonsrelatert) overbelaster en idrettsutøvers stressmestringsevne, øker følsomheten for prestasjonsreduksjon, det samme gjør risikoen for skade og sykdom.
Ubalanse i stress og stressmestring
Stressresponsen øker den generelle muskelspenningen i kroppen, noe som kan resultere i redusert motorisk koordinering og fleksibilitet, som begge kan påvirke utmattelse. Stress kan redusere synsfeltet, og derved redusere synsoppmerksomhet som kan redusere evnen til å bruke relevant perifer informasjon.
En økning i psykososialt stress øker også skaderisikoen hos idrettsutøvere, og å redusere slikt stress (via interaksjoner med stresshåndtering) reduserer sannsynligheten for skade. Tilsvarende kan kronisk belastning med høyt treningsbelastning eller plutselige og alvorlige økninger i treningsbelastningsspenning over kort tid resultere i betydelig høyere risiko for skade.
Overdreven stress (trenings- og ikke-treningsrelatert) øker ikke bare risikoen for skade, men også utviklingen av akutt sykdom, samt risikoen for overtrening eller utbrenthet.
Overvåking av trenings- og ikke-treningsrelatert stress
Den ideelle mengden stress bør utvikle utøveren fra området homeostase på kontinuumet til området med akutt tretthet eller for stor rekkevidde. Imidlertid, når tilstrekkelig utvinning er gitt, blir prosessen reversert, noe som resulterer i tilpasning og restaurering av homeostase på et høyere nivå av kondisjon. For mye stress eller utilstrekkelig utvinning vil forby tilpasning, noe som fører utøveren inn i den usunne og potensielt skadelige enden av kontinuumet. Overvåking av trenings- og ikke-treningsrelatert stress kan derfor øke forståelsen av treningen og stressresponsen og bidra til å forhindre risikoen for dårlig tilpasning til trening som kan føre til sykdom eller skade.
Siden det er upraktisk og dyrt å overvåke et stort antall idrettsutøvere i laboratoriet, har mange trenere og trenere tatt i bruk subjektive målesystemer for å overvåke stress og tretthet hos idrettsutøvere). Den subjektive rapporteringen av treningsbelastning, opplevd stress og psykiske stemningstilstander kan være en pålitelig indikator på treningsbelastning, og kan være mer responsiv for å spore treningsresponsen enn objektive tiltak.
Spørsmålene som kan brukes for å registrere idrettsutøvers nivå av stress:
- humør (1 = veldig stresset, 2 = ganske stresset, 3 = lett stresset, 4 = lite stress, 5 = ikke noe stress)
- søvnkvalitet (1 = dårlig, 2 = under gjennomsnittet, 3 = normal, 4 = god, 5 = veldig bra)
- energinivå (1 = ekstremt lav, 2 = veldig lav, 3 = lav, 4 = normal, 5 = høy / utmerket)
- muskelsårhet (1 = ekstremt sår, 2 = veldig sår, 3 = ganske sår, 4 = mild sårhet, 5 = ingen sårhet)
- akademisk press (1 = høyt akademisk press, 2 = akademisk pressbygging, 3 = tung akademisk dag, 4 = normalt faglig press, 5 = ingen akademisk press).
Overvåking av utøver kan kreve mye tid og ressurser, som overvåking av subjektive og objektive tiltak som brukes til å indikere treningsbelastning (treningsvolum / varighet, vurdering av opplevd anstrengelse, GPS, etc.) og stress / tretthet (perseptuelle velværevekter, biokjemiske markører, immunologiske markører, søvn kvantitet og kvalitet osv.)
En enklere måte som samtidig har vist seg å både være effektiv og reliabel vil være å ta nytte av de ovennevnte spørsmålene i samtale med utøveren for å monitorere risiko for skader/sykdom, tåleevne for økt belastning osv.
Robin
